Når en telefonsamtale på fem minutter reduserer prisen med 31%
To telefonsamtaler. To sameier. Over 160.000 kroner spart. Når en forretningsfører kan redusere honoraret med 80.000 kroner på få minutter, bør styrene stille et enkelt spørsmål: Var prisen riktig i utgangspunktet?

Den siste måneden har jeg gjennomført forhandlinger med to ulike forretningsførere på vegne av to eierseksjonssameier på Østlandet med omtrent 130 boenheter hver.
Den ene leverandøren er blant Norges aller største aktører.
I begge tilfeller ble den årlige kostnaden redusert med mer enn 80.000 kroner. Eller over 31% fra utgangspunktet.
Jeg sitter igjen med en ubehagelig følelse. Og en fandenivoldsk motivasjon til å få rettferdighet til mine kunder og boligselskapene forøvrig.
For dersom en leverandør kan redusere honoraret med over 80.000 kroner etter noen få minutters samtale, stiller jeg meg spørsmålet om prisen var korrekt i utgangspunktet?
Gode forretningsførere leverer betydelig verdi og skal selvfølgelig tjene penger. Men det får da være grenser. Ikke er forretningsførerne spesielt gode heller. De har en svært lang vei å gå før de kan bevise at de gir boligselskapene gode råd utenom regnskapsførsel.
Når prisnivået ser ut til å være basert mer på kundens forhandlingskompetanse enn på tjenestens faktiske verdi, blir tilliten til forretingsførerbransjen tilnærmet null.
De fleste styreledere i norske sameier og borettslag er frivillige. De er ikke profesjonelle innkjøpere. De er naboer som påtar seg et ansvar for fellesskapet på fritiden. De fleste har begrenset erfaring med forhandlinger, kontrakter og leverandøroppfølging.
Da blir det naturlig nok en betydelig ubalanse mellom profesjonelle leverandører og frivillige tillitsvalgte. Og det gagner ikke boligselskapene. Tvert i mot.
Skal ikke forvaltningsrådgiverne gi gode råd og støtte til boligselskapene? Det gjør de ikke ved å flå kundene sine.
Etter eierseksjonsloven har styret ansvar for forsvarlig forvaltning av sameiets økonomi og verdier. Styremedlemmene har samtidig en lojalitetsplikt overfor sameiet og seksjonseierne. Det innebærer blant annet at styret må sikre at fellesskapets midler brukes på en forsvarlig måte.
Men hvordan skal et styre kunne gjøre dette dersom markedet mangler åpenhet om pris og innhold?
I mange bransjer er det normalt med konkurranseutsetting, pristesting og innhenting av flere tilbud.
Innenfor forretningsførsel opplever jeg at altfor mange boligselskaper blir værende hos samme leverandør år etter år uten å teste markedet.
Forretningsførerbransjen forvalter milliardverdier på vegne av norske boligeiere. Nettopp derfor bør bransjen tåle kritiske spørsmål om prisstruktur, transparens og kundebehandling. Og ønsker bransjens egen interesseorganisasjon å treffe oss eksterne styreledere? Nei, overhodet ikke! Jeg har forsøkt å få adm.dir. Bård Folke Fredriksen i tale om flere aktuelle saker for NBBL, men han reagerer med irritasjon og mener det er forretningsførerne selv som har ansvaret og ikke NBBL som interesseorganisasjon.
Min oppfordring til styrer er å utfordre eksisterende avtaler.
Be om forklaringer. Be om sammenlignbare tilbud.
Og still dere selv det viktigste spørsmålet:
Har vi fått korrekt pris?
God forvaltning handler ikke bare om å kontrollere regnskapet.
Det handler også om å utfordre kostnader som ingen tidligere har stilt spørsmål ved.
Kjenn ditt styreansvar


